Image of Capoeira dancers in white clothes, on a dance practice outside

Etter oppdagelsen av Brasil på 1500-tallet hadde portugiserne mange kolonier rundt omkring i verden.

Koloniene befant seg bl.a. i Afrika, inkludert Angola, Kongo, Mosambik og Guinea såvel som Brasil. Portugiserne ønsket seg slavearbeidere, men siden de innfødte unnslapp så lett, bestemte de seg for å ta slaver fra Vest- og Sentral-Afrika til Brasil. Disse ble behandlet som dyr, og ført over i slaveskip for å jobbe på sukker-, kaffe- og bomullsplantasjer. Det sies at det var under disse forholdene capoeira ble til. 

Dette er et mye omdiskutert tema, og det finnes flere forskjellige teorier:

• Den vanligste er at capoeira begynte som en kampart, men for å skjule den for slaveeierne, kamuflerte de den gjennom musikk og dans.

• En annen teori går ut på at mucupuene i Sør-Angola hadde et innvielsesrituale for å markere overgangen fra jente til kvinne. I denne sammenheng utførte de unge krigerne en N´Golo (capoeira), eller ”sebraens dans”, en krigers kampdans hvor vinneren fikk velge en ny kvinne som hustru uten å måtte betale noe medgift.

• Enda en teori sier at capoeira ble startet i Quilombo dos Palmares (et samfunn påstått å bestå av rømte slaver), som et selvforsvarssystem for beboerne.

• En siste teori binder capoeira til markedene i Rio de Janeiro. Den portugiske betydningen av ordet ”capoeira” har tre avarter: et sted hvor kylling (carpão = hane) avles bevares, små sprinkelbur for fugler, og en liten brasiliansk fugleart (odontophorus capueira spix). Teorien er at capoeira ble spilt mens slavene som solgte kylling ventet på at markedet skulle åpne. Spillet var en imitert, opphetet kamp fra den mannlige fuglearten.




Capoeira ble snart kjent som farlig for de portugisiske overherrene, og ble derfor stemplet som ulovlig. Dette stoppet ikke capoeira. I Rio de Janeiro og Recife utvikle den seg som en voldelig stil, og i Bahia som et ritualisert spill. Med den Gylne Lov i 1888, da slavene ble offisielt frigjort, falt capoeira inn i nok en feide fordi mange capoeiristas brukte sine evner til kriminelle aktiviteter. I disse årene var det vanlig for en capoeirista å ha to eller tre kallenavn. Politiet hadde derfor problemer med å fengsle de frigjorte slavene. Denne tradisjonen lever videre i dag ved at en capoeirista bli ”døpt” under en batizado og mottar da sitt eget kallenavn. Staten prøvde under disse tider å eliminere capoeira. Dette hadde liten effekt i Bahia Salvador hvor det fortsatt ble praktisert. Mestre Bimba og Mestre Pastinha videreutviklet stilene og gjorde de mer allment aksepterte. De skapte også to forskjellige stiler: Angola og Regional. I 1934 ble forbudet opphevet, mye takket være de to mestrene, og kanskje spesielt Mestre Bimba.

Capoeira har vokst enormt de siste 50 årene. Den har endelig blitt akseptert av folket i Brasil og regnes nå som en nasjonalsport på lik linje med fotball (annerkjent som nasjonalsport ved lov i 1974). Capoeira-konkurranser og –akademier dukker opp over alt i verden. 




Hvordan praktiseres capoeira i dag? 

Man begynner vanligvis med at musikere spiller instrumenter slik som berimbau, atabaque, pandeiro, reco-reco og agogo. Musikerene (orkesteret) står ved roda’ens (en sirkel) åpning. Roda’en er formet av deltakere (capoeirstas). Alle synger tradisjonelle sanger på portugisisk – ofte med en forsanger, mens resten ”svarer”. Spillerne entrer ringen fra åpningen, vanligvis med en ”au” (hjul). Under spillet foregår det et samspill mellom de to utøverne, hvor det blir utført spark, unnvikelser, akrobatikk og andre rituelle bevegelser. Et spill kan være vennskapelig, morsomt eller farlig. Musikken spiller en stor rolle under spillet. Hvilke type spill som blir praktisert(raskt eller sakte, vennskapelig eller røft, morsomt eller med sluhet/feller) kommer ann på rytmen som blir spilt og innholdet i tekstene. Capoeira appellerer til mange av flere grunner: først og fremst er spillet både vakkert og hypnotiserende å se på. Capoeria er dans og kamp, der er ikke bare en kombinasjon av akrobatikk, dans og kampkunst, men også musikk, kultur, historie og kunnskap. En capoeirista må lære balansen mellom det fysiske og det mentale. En capoeirista må kunne alt dette.

Powered by: Bloc